Kjennetegnet for den norske folkediktningen er at sagnene, diktene, eventyrene og visene ble overført muntlig helt fra middelalderen. Dermed er de aller fleste verkene bygget opp med faste mønster for å gjøre dem lettere å huske. Eksempler på dette er "Det var en gang.. og ..og så levde de lykkelig i alle sine dager" fra eventyrene. Mange av verkene ble ikke skrevet ned før på 1800-tallet. Peter C. Asbjørnsen og Jørgen Moe er sentrale i denne nedskrivningsprosessen, da de dro fra bygd til bygd i Norge og samlet eventyr. Hovedgrunnen for fokuset på den norske folkediktnigen på 1800-tallet, var den nye grunnloven og unionen med Sverige. Nordmenn ville definere seg som et eget folk, og søkte i historien etter det som gjorde nordmenn til dem vi er.
Det fantes mange hensikter med folkediktinga. Hovedgrunnen var for ren underholdning, da enten historiefortelling på kveldene eller sang og dans på fester. Andre hensikter var for oppdragelse, som sagnene om nøkken som fikk barn til å holde seg unna tjern (se bilde), og om huldra som lokket ungkarer opp i fjellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar